holtejenta

Etter innlegge jeg skrev i går, "uteliggere og narkomane har seg selv å takke" begynte jeg å tenke på da jeg var i skotland med klassen i fjor, der var det uteliggere nesten over alt. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre da jeg så hvor mange de var, men siden jeg hadde en del frukt på meg som jeg ikke ville spise fikk en del noe frukt, og jeg har aldri sett noen være så glad for et halvt eple, eller fem druer, men de strålte. Jeg hadde også en del småpenger som egentlig kun var lommerusk for meg (her er det snakk om penny!), jeg gikk bort til en uteligger, og spurte om jeg kunne snakke litt med han, og han reagerte først med å bli sur, helt til han skjønte hva jeg ville spørre om.

Jeg spurte hvordan han hadde havna på gata, og han fortalte villig at han hadde begynt på narkotika for å ha det gøy, men at han mista kontrollen etter veldig kort tid. Han sa han hadde hatt god utdannelse, men at livet hadde vært tøft. Han fortalte at narkomane var de eneste som tok han imot når livet var som verst. Da er veien til å bli narkoman selv veldig kort.
Han snakka om at han mer enn noe anet ønsker å komme ut av det rotet han har havna i, men at hjelp, og avrusning har veldig lang ventetid, derfor visste han ikke selv om han ville overleve fram til hjelpa kom, men jeg har tro på denne mannen, han virka så sterk. Han kan komme ut av dette, bare han får hjelp før tiden renner ut.
Helt mot slutten av samtalen advarte han meg sterkt om å prøve narkotika, og jeg lovte å holde meg unna, og en tåre trilte nedover kinnet hans, før han sa at han ikke ønska noe så smertefult for noen, selv ikke hans verste fiende. Jeg reiste meg opp, gav han pengene, og sa at jeg ønska han masse lykke til og alt godt før jeg måtte gå.

Dette er helt klart en samtale jeg aldri kommer til å glemme, og det er en samtale som har lært meg utrolig mye;
Selv de som selv har valgt å prøve narkotika, og blir narkomane, har det ikke lett, det går ann å vise litt respekt!

Bilde tatt fra google!

Klikk på bildet for å komme inn på bloggen!

Design: Jeg syns headeren burde byttes ut, og siden bloggeren er mor til to syns jeg virkelig at det burde vært bilde av mor og barn. Resten av designet er lyst, penr og ryddig.
Kar 5.

Innleggene: Bloggeren skriver om sin hverdag når hun har barnefri, og hvordan det er når det er hun som har tvillingene. I innleggene får man inntrykk av at hun er en god mor selvom hun bare er 18 år!
Kar 6

Helhet: Utenom at jeg ville ha bytta headeren er det ingenting på pirke på!
Kar:5?

trykk på bildet for å komme inn på bloggen hennes

Design: Designet er ryddig og fint, og det er bygd opp av lyse farger. Headeren ser ryddig ut, i og med at det kun er brukt to bilder i den.
Kar; 4

Innleggene:
De innleggene jeg har lest på denne bloggen er sjeldent lange, men det blir derfor heller ikke kjedelig å lese denne bloggen. De beste innleggene på denne bloggen er helt klart når hun blogger om hunder, for det er lett å forstå på innleggene at hund er virkelig noe hun liker!
Kar 3+

Helhet:
Jeg syns designet burde forandres noe etterhvert, og innleggene burde bli noe lenger. Utenom det er dette helt klart en fin blogg!
Helhetskarakter 3-4

Idag har jeg kjørt for andre gang ute på vei, og jeg merker at jeg egentlig bare burde komme igang, og kjøre mye.
Jeg føler meg på en måte litt unnskylt, i og med at det kun er 2. gangen jeg kjører på vei, og det kan jo være litt skummelt å kjøre på vei mens man føler at man ikke aner hva man skal gjøre..

Jeg kan kjøre traktor, jeg redder meg inn litt der også, men merker at det er skummelt å kjøre bil på vei, med tanke på at bilen går en del fortere, den er mindre og har dårligere oversikt(føler hvertfall jeg) og det er andre mennesker som også kan bli skada om noe går galt. Kjører jeg traktor er det meg det går ut over, og ikke en helt uskyldig person. Jeg håper og tror at jeg føler meg noe tryggere etterhvert, også håper jeg virkelig at jeg snart blir bedre på giringa osv, for det trengs virkelig!
Rett og slett fordi det er mye som står i hodet på dem som
ikke er vant til å kjøre..

(klikk på bildet for å komme inn på bloggen hennes)

Design; Designet er ryddig og pent og jeg liker valg av tekst i innlegg og header, men jeg savner virkelig noen farger i det. Det er kun sort og grått som går igjen, og det blir litt kjedelig etterhvert.
kar;4. 

Innleggene; Innleggene på denne bloggen gir en følelse av å bli kjent med bloggeren, og ektemannen hun har et avstandsforhold med. Jeg liker måten hun skriver på, så dette er garantert en blogg jeg kommer til å følge framover!
Kar; 5 

Helhet; fargene ødelegger litt for meg, siden det er så mørke og dystre farger blir det fort litt kjedelig, men denne bloggeren redder seg på fine innlegg, der vi blir dradd inn i hennes hverdag, med hennes tanker og meninger.
Jeg tenker denne bloggen burde hatt mer farger, spesielt med tanke på at de fleste innleggene handler om hennes sterke kjærlighet til mannen.
Kar; 4

Samla karakter: 4+ 

"Ikke skaff deg dyr om du ikke vet om du kan gi dem det de trenger!" har jeg hørt mange ganger, og jeg har selv vært en av de som har sakt det til alle, nettopp fordi jeg mener dyr ikke burde behandles som kasteballer. Jeg tenker de skal ha et trygt og varig hjem, der de kan føle seg trygge, og få alt det de trenger av kjærlighet og stell.

Det er ikke lett å sette seg inn i andres sitvasjon når de ikke lenger kan ta seg råd eller tid til dyrene sine, og det er utrolig lett å reagere med å bli irritert, eller lei når man hører om at folk ikke lenger har den muligheten til å ta seg av dyra, nettopp fordi man "ikke skal skaffe seg dyr om man ikke vet om man kan gi dem det de trenger". Hvorfor skaffe seg dyr i det hele tatt om man ikke kan ta seg råd?

Jeg vet nå at sitvasjonen kan snu seg fort; det er ikke alltid de som før har kunnet gi dyra sine alt og ingenting, kanskje ikke lenger har økonomi til å gi dyret sitt det de trenger, for man kan av mange grunner ende opp med mindre penger enn man tidligere har hatt. Jeg står midt oppi en slik sitvasjon nå; jeg har nettopp flytta ut, og på grunn av foreldres økonomi må jeg betale mer for hesten selv enn jeg før har vært nødt til, og de pengene har jeg ikke.
 Selvfølgelig gjør jeg mitt for at hesten nå skal ha det så godt som mulig, men hesten min har dårlig blodsirkulasjon i beina, som gjør at hun må skoes med såler; og det blir noe dyrere hver måned, men når det er som det er er det ikke lett å sette hesten bort på fòr eller salg, men jeg gjør et forsøk på å sette hesten bort på halvfòr, og kanskje- bare kanskje kan jeg klare meg en stund med halv stalleie hver måned.


Les annonsen på finn her
 

Igjen har jeg fått leserhistoie, fra ei mor som holdt på å miste sin sønn. Anbefaler alle å lese denne.
Takk til UVM som sendte denne historien. (fikk tilatelse til å linke)

Ønsker du også å sende inn en historie? Send til trine.j93@hotmail.com, så poster jeg din historie også!

_______________leserhistorie____________ 

Lille Casper var denne gangen 2 mnd gammel. Det var sent og jeg hadde nettopp ammet han. Casper var trett, så jeg la han i sengen sin. Det var her marerittet startet..

Lille Casper pleide og gulpe mye, så jeg la han denne kvelden på siden med ett teppe i ryggen (slik at han ikke klarte å ligge på ryggen OM han skulle gulpe) Casper sovnet, så jeg løp ned trappen og inn i stua for å si natta til faren til barna. Jeg var borte i MAX 2 minutter!!!

 

Så hørte jeg en grusom lyd! Det hørtes ut som katter som sloss under vann! Jeg løp opp trappa og der lå lille casper helt blå og slapp! 

Jeg dro han opp av senga og slengte han over på magen mens jeg gnikket og dunket han i ryggen. Faren til Casper kom løpende og tok over! Han holdt lillegutt nesten oppned, mens Casper hostet ut slim og gulp! Lille Casper slet så med å puste at jeg løp for å ringe 113.

Sykebilen kom etter få minutter og tok over. 2 sykebiler kom! Legen sa: Han har pustevansker, så vi må ta han med til sykehuset! Vi kjørte i all fart, mens vi kjørte så hører jeg: SETT på blålys og sirene pga resperasjons vansker (puste problemer)! På dette tidspunktet så satt jeg fremme i ambulansen, så jeg hadde ingen kontroll eller oversikt over situasjonen! Etter noen minutter så ropes det igjen: Vi har problemer baki her, er det lenge til vi er fremme?!!!!!

Vi stoppet utenfor sykehuset, men i det jeg skulle sette beina i bakken så sviktet beina! Jeg klarte ikke å stå og jeg kjente hjertet mitt vibererte! Det var helt forferdelig! Jeg spurte dem (mens de løp inn): skal han dø?? De svarte: Vi har ikke tid til deg nå!!! Så de løp fra meg! En mann kom og forklarte meg at Casper hadde problemer, sånn at de nå måtte fokusere på å hjelpe han. Jeg ble sittende på et venterom for å VENTE!!!!!!!!!!

Etter gud veit hvor lenge (føltes som flere timer), så kom en lege! Casper er stabil nå, vill du se han? Jeg: hæ? er han ikke død!!!!! (jeg ble så lykkelig at dere aner ikke). Jeg sa: ja selvfølgelig vill jeg se han!! Legen: Inne hos han så er det veldig hektisk og det ser dramatisk ut. Jeg: hvor dramatisk? Legen: Det er ca 12 leger der inne og han har  et rør ned i lungene og noen slanger koblet til seg! Vi gikk på dette tidspunktet bortover gangen på vei mot rommet han var. Men da jeg skulle åpne så begynte hjertet mitt igjen! Det var så ille og jeg tror jeg mulig fikk litt panikk! Så jeg fikk ikke gå inn til han! Jeg ble vist tilbake til venterommet der jeg satt alene for å VENTE!!!!

Etter gud veit hvor lenge IGJEN, så kom legen: Vill du se han nå? Vi kan ikke ta hånd om deg der ine, så du må bare gå inn om du føler deg sterk nok! Jeg følte allerede at jeg hadde sviktet han forje gang jeg var på vei mot det rommet, så jeg skulle klare det denne gangen. Jeg husker alle detaljer ved denne gangen på vei til dette rommet! Jeg åpnet døren og der ser jeg maaange leger og Casper i midten. Han hyyyyylte. Skriket var så vondt å høre. Det var som at han var så redd, sliten og sjokkert! Jeg sier: gi han smokk, har noen en smokk?? Han fikk en smokk og sovnet MED EN GANG!!!

Etter kort tid, så trillet de han opp til overvåkning! Senere samme dag fikk vi vite hvorfor alt dette skjedde:

Casper hadde gulpet mye og dratt det ned i lungene fordi han mest sansynlig skvatt da han kastet opp. Lungene begynte å produsere slim for å beskytte seg. Det var dette slimet som gjorde det vanskelig å puste!

Casper brukte flere dager før han ble seg selv igjen og enda lenger før han smilte! Nå er Casper snart 2 år gammel og har det helt fint.

Hadde jeg kommet 1 minutt senere, så hadde han ikke klart seg!  Jeg tenker på dette hver dag jeg holder han inntil meg. jeg er takknemlig for hver dag og klarer å sette pris på ungene sitt liv på en annen måte etter dette!

Lille nydelige Casper, bilde er privat

Etter jeg la ut et innlegg om at jeg søkte leserhistorie/leserinnlegg fikk jeg en kommentar fra Lene  som hadde skrevet et innlegg om falske mennesker på sin blogg. Hun sa jeg kunne kopiere innlegget, og jeg valgte å gjøre det. Jeg valgte å kopiere teksten uten å gjøre noe med den, og bruke bildene hun allerede hadde lagt ved. Om du også har en historie du ønsker å dele kan du sende mail til trine.j93@hotmail.com, så poster jeg det på bloggen min.
Takk til Lene for denne historien! 

______________________ Leserhistorie, falske mennesker___________________

Det skjedde for meg i Juni, altså er det en god stund siden, men siden jeg har vært opptatt med sommer, sol, ferie, bryllup og bryllupsfest så har jeg ikke giddet å ta meg tid til å sette meg ned skrive om dette før ca akkurat nå.. 

Jeg hadde en venninne, ei jeg ofte var ute å spiste lunch med og traff regelmessig.. Heldigvis for meg så var ikke denne venninnen en "I tell you all" venninne, noe jeg er veldig glad for i ettertid. 

Flere av mine venninner og bekjente "advarte" meg mot denne personen fordi hun var falsk og hadde to, tre skruer løs i topplokket. Siden hun aldri hadde gjort meg noe galt så brydde jeg meg lite om hva de andre sa, folk må jo få en sjanse, men venninnene var nok ikke super happy da jeg dro henne med i gjengen..

Jeg så tegnene tidlig med at hun baksnakket de hun var venninner med, pratet dritt om svigerinner, damer til mannens kompiser osv osv. 
Ved flere tilfeller kunne hun sitte å prate masse dritt om flere av venninnene hennes, sånne ting som du ikke sier om venninnene dine, og dagen etterpå kunne hun være ute å spise lunch med de. Hvordan jeg vet det? Fordi jeg enten så det selv eller traff på de.. 

Siden jeg aldri hadde hørt fra andre at hun pratet dritt om meg, (jeg bor i en liten by, der alle vet alt) så brydde jeg meg ikke noe særlig, men passet heller på hva jeg sa til henne, for jeg visste at hemmeligheter ikke tok lang tid for henne å avsløre.

For å gjøre hele historien kort... 
I Juni så ble hun avslørt da og tatt på fersken, og det viste seg at hun da hadde vært "sur" på meg en stund pga mine meninger om enkelte mennesker i en klubb. Ikke selve klubben, men enkelte individer som tilhører denne klubben. Likevel fortsatte hun å være venninne og sa ikke et ord.. Og på toppen av alt, mine meninger om disse enkelt individene er jo ingenting i forhold til hva hun og mannen har sagt om de, men siden mannen tilhører denne klubben så er de livredde for å innrømme det.. 
Jeg sier det jeg mener, og jeg står for det.. Hun sier det hun mener bak ryggen på alle og nekter for alt når det kommer frem.. 

Men hvertfall... 
Hun ble avslørt, og jeg slettet henne på facebook og sendte henne en saklig melding i innboksen. Resultatet: hun blokket meg på facebook og svarte aldri på mailen.. 
Hun følte seg nok litt skyldig og klarte ikke å svare på tiltalen mot henne.

Jeg har ikke hørt fra henne siden den episoden, og har heller ikke interesse av å ha sånne folk i min omgangskrets. 
Enkelte mennesker er bare falske tvers gjennom.. 

Det mest tragiske og morsomme er at hun og mannen hele tiden skriver til hverandre på facebook at de elsker hverandre og skal late som de er det "perfekte ekteparet" selv om hele byen, (dere husker jeg skrev at jeg bor i en liten by) vet at ekteskapet bare er en vits, og at det florerer av utroskap i det ekteskapet..
Hjelper lite å leke lykkelig familie når personene som har vært "inni" eller "utenpå" (haha) forteller det videre.. So much for the happy family;)
Men de passer bra sammen da, like barn leker best:)

Enten er du venner med folk eller så er du ikke, det falske fandenskapet er soo not my style! 

Husker forresten for noen uker tilbake at jeg kjeftet på en fordi han pratet dritt om ei jeg ikke liker, men som han utgir seg for å være kompis med.. 
Stakkaren fikk knapt lov å forsvare seg, men kun fordi falskhet ikke er noe å forklare.. Det er så fjortizzz!
Når jeg treffer på folk jeg ikke liker så er jeg voksen nok til å si HEI, men thats it..

Flere venninner har sagt i etterkant: hva var det vi sa til deg?!? 
Okey, så hadde de rett da, men alle fortjener en sjanse... 

(bildene er fra Photobucket.com)

Mange dyreeiere har gått igjennom det; dyret har blitt gammelt, eller skada seg, men hvor mange behandlinger og smerte skal man utsette dyra våre for?
 hvor går grensa på  mye smerte skal man utsette dyrene for før man velger avliving?



 

Jeg ble mobba masse fra barneskolen til ungdomsskolen, og siden jeg merker at folk ikke ser hvor alvorlig det er, velger jeg å skrive åpent om at jeg selv er blitt mobba. Ingen kan forklare seg bedre en dem som har blitt utsatt for mobbing, for vi ser så mye bedre alt som skjer- og vi skjønner hva det er som skjer rundt.

For kort tid siden fikk jeg høre om en 12 år gammel gutt fra nærområdet som hang seg for litt siden, og med en gang kom jeg til å tenke på mobbing, hvor vondt og ødeleggende det kan være. Jeg kom til å tenke på hvor tungt det kunne være å føle seg alene så ung, og det viste seg at det var nøyaktig det som hadde skjedd; han hadde blitt mobba så mye at han ikke klarte mer, han gav opp, og lot de andre vinne, og jeg skjønner han godt.

Når jeg fikk høre om alt dette kom jeg til å tenke på de som utsetter andre for den smerten, og om de bevist gjør som de gjør, jeg lurer på om de bevist bryter ned andre mennesker for å syke de totalt ut, bare for å gjøre livet vanskligere for andre. Får det de til å føle seg bedre? Jeg kommer aldri til å bli klok på dette, og uansett hvem jeg spør har jeg aldri fått gode svar, for selvom mobberene har det tungt selv er ikke det en god grunn til å ødelegge for andre.

Nettmobbing er ikke noe bedre, det kan oppleves ille, og ødeleggende på for personen som blir utsatt for det, og det samme skjer på nettet; de som utsetter andre for den smerten som bringes med all negativiteten tenker ikke skikkelig over hva de utsetter andre for, og en gang kan det bli tatt for langt, det vil være for seint, og ingen ting kan gjøres om. Vi alle burde tenke over dette nå før det er for seint, og før flere liv blir ødelagt.

Bestevenner lyser opp en ellers grå hverdag!

Husk; den som blir slått slår, den som blir mobba mobber. Det er vår jobb å gjøre noe med den onde sirklen.